En overraskende stillhet: om oversettelse og makt i dagens Norge
Norge er hjem til et lite språksamfunn, samtidig som landet har en stor kontaktflate mot andre, større språk- og kultursamfunn. Som en tidligere norsk statsminister sa: «Norge er et land i verden» (Enstad, 2023). I 2023 (50 år etter denne uttalelsen), er Norges samkvem med omverdenen enda mer omfattende. Norsk økonomi og samfunnsliv er nært knyttet til globale markeder og bevegelser, og det samme kunne sies om kultursfæren, der deling og utveksling av alle tenkelige former for kulturuttrykk skjer på tvers av land- og kulturgrenser. Vi lever på alle måter i en global verden. Dette er så åpenbart, at det knapt trengs å sies. Men det som trengs å sies er at for at denne globale utvekslingen skal kunne skje, er vi avhengige av å komme over de språklige grensene som ligger mellom land og kulturer. Verden utenfor Norge hverken snakker eller leser norsk (stort sett). Og selv om Norge blir et stadig mer flerspråklig land, så må det likevel oversettes store mengder tekst daglig for å legge til rette for oppgaver innenfor utdanning, samferdsel, kommunikasjon, helse, sikkerhet, og beredskap – i grunnen innenfor alle de viktigste samfunnsfunksjoner. For å sikre Europas fire friheter, samt utvidet internasjonalt samarbeid på viktige samfunnsområder er Norge avhengig av høykvalitets oversettelse, både til og fra norsk.
Det samme behovet for høykvalitets oversettelse springer ut av forhold innenfor Norges grenser. Norge er et flerspråklig land, og noen språk har fått styrket rettsstatus gjennom den nye språkloven. Loven sier at de samiske språkene, kvensk, romani, romanes og norsk tegnspråk er «likeverdig med norsk» som «språklige og kulturelle utrykk» (Språklova §§ 5-7). På samme måte som den nye loven tar sikte på å «styrke norsk språk» som et «samfunnsbærende språk», anerkjenner den språkets rolle som kulturbærer også for brukere av andre språk enn norsk. Loven representerer en viktig forpliktelse. For at disse språkene skal ha likeverdig status er det klart at det offentlig må støtte og oppmuntre til bruken av dem (Språkrådet, 2022). At oversettelse vil være en viktig del av dette arbeidet er ikke vanskelig å forestille seg.
Når så mye av aktiviteten i dagens Norge er avhengig av oversatt tekst eller tale, er det et paradoks at oversettelsesarbeidet vies så liten offentlig oppmerksomhet. De få gangene fenomenet oversettelse nevnes i allmenne media gjelder stort sett klager på undertekstene på TV-serier eller filmer, eller på oversettelser av skjønnlitteratur.
Det aller meste av den oversatte teksten i Norge i dag leses uten at noen tenker over hvordan teksten er blitt til eller at det i det hele tatt er blitt til som en norsk versjon av en tekst som først ble skrevet på et annet språk. Men hverken oversetteres valg eller hvordan oversatte tekster er blitt til, er nøytrale hendelser. Det ligger makt hos oversetteren, knyttet til valg av ord og utrykk, og det ligger makt bak oversetteren, hos de(n) som bestiller den. Det ligger også makt hos den som bestemmer at en tekst ikke skal oversettes. Disse arenaer for maktutøvelse, som alle arenaer for maktutøvelse, bør være gjenstand for kritiske blikk og opplyst debatt. Forutsetningen for en opplyst debatt er en bred forståelse av hvordan oversettere (både mennesker og maskiner) jobber og om hvordan oversettelser blir til (eller ikke). Innsikter fra oversettelses- og tolkeforskningen kan gi et nødvendig grunnlag for denne debatten.
Makt hos oversetteren: språklige valg
Oversettelse er ikke det samme som dekoding eller omkoding av et budskap. Det store flertallet av ord i et språk har flere mulige oversettelser til et annet språk, og setninger kan også settes sammen i ulik rekkefølge for å nedtone eller fremheve bestemte meninger. Både ordvalg, setningsstruktur og til og med den overordnede tekststrukturen i en oversettelse blir til som et resultat av mer eller mindre bevisste oversettervalg (språklige valg blir ikke direkte ubevisste, men de kan bli rutine som et resultat av lang erfaring). Vi vet også at oversettere blir forventet å forholde seg til kildeteksten (teksten som skal oversettes) på ulike måter, avhengig av hva oversettelsen skal brukes til. Tekstere som lager undertekster til serier forventes å komprimere dialogen for å få plass til den på skjermen; oversettere av lovtekster forventes å beholde nøyaktig de samme setningsgrenser som kildeteksten hadde; og oversettere av poesi betraktes og omtales som «gjendiktere», et begrep som sier noe om at denne typen oversettelse anses som en annen type kreativ prosess. Men all oversettelse innebærer valg som nesten alltid kunne ha vært annerledes og som åpner opp en annen verden fra oversetterens perspektiv – og en viktig oppgave for oversettelsesforskere er å forstå hvilke faktorer virker inn på valgene og hvordan.
Et godt eksempel er diskusjonen som har gått i Norge høsten 2022 om den nye bibeloversettelsen. Den pågående revisjon har som mål å skape en mer «konkordant» oversettelse, altså en tekst som er mer på linje med kildeteksten. Samtidig har Bibelselskapet satt seg mål av å bruke mer kjønnsinkluderende språk i Bibelen (bibel.no). Debatten har gått i media om hvorvidt et utvalg greske ord skal eller kan oversettes slik som oversettelseskomiteen foreslår. For eksempel, skal doulos oversettes som tjener eller slave (bibel.no)? Ifølge ekspertene, er det gode argumenter for begge, og valget er ikke nøytralt. I tidligere forskning, har Morten Beckmann vist hvordan ulike teologiske og ideologiske utgangspunkt informerer de ulike standpunkt tatt under arbeid med bibeloversettelser i regi av Bibelselskapet (Beckmann, 2019). Dette er et av flere områder der oversettelsesforskning viser at oversettelser ikke er styrt av kildespråket/kildeteksten alene. Oversettere må velge ord og uttrykk og flere av de involverte parter har interesser i at oversettelsene blir slik eller sånn.
Det samme skjer i, for eksempel, oversettelse av politisk diskurs. I 2017 meldte The Guardian om de store utfordringene oversettere i Japan og India møtte ved oversettelse av tidligere president Trumps språk. Kulturforskjeller mellom USA og begge disse landene gjorde det vanskelig å formidle, for eksempel, Trumps gjentakende bruk av et fåtall ord (great, big, beautiful), hans nedsettende omtale av kvinner og motstandere, og hans manglende logikk. Lesere av artikkelen sitter igjen med en forståelse av at Trump på japansk og Trump på Hindi er ikke den samme som Trump på engelsk – oversetterne følte seg tvunget til å gjøre Trump mer veltalende og «presidentaktig» enn han fremstod på engelsk. Det bør gi oss grunn til å lure på om vi møter den samme Trump (eller Xi, eller Putin, eller Marin) på norsk som andre møter på andre språk, inkludert kildespråket. Og hvis ikke, hva ligger bak valgene som har gjort dem annerledes?
Enten det er bibelen, politikere, eller informasjon om koronavaksiner, velger oversettere ord og utrykk på norsk som språkbrukere i Norge, med all god grunn, tar som trofaste gjengivelser av kildetekstene. Profesjonelle oversettere er (eller bør være) etiske aktører og vi har ingen grunn til å tro at det motsatte er tilfelle. Poenget er at selv om en oversetter har som mål å gjengi kildeteksten så trofast som mulig, så er ikke språklige valg nøytrale eller gitt på forhånd. Oversettelsesforskningen har vist at valgene påvirkes av språklige, kontekstuelle, kulturelle og ideologiske faktorer. Dette alene bør tvinge frem kritiske spørsmål om hvordan Norge utdanner oversettere, hvilke arbeidsvilkår oversettere har og hvordan arbeidsmarkedet for oversettere er organisert og fungerer, bare for å hevne noe.
Makt bak oversetteren: å velge å oversette
Makt utøves i hvert valg en oversetter treffer. Men makt utøves også hver gang noen bestemmer at en tekst skal oversettes, eller ikke oversettes. De arenaene der denne makten utøves i norsk sammenheng er i varierende grad åpne og kjente. Vi vet en hel del om innretningen og drift av støtteordninger for oversettelse av utenlandsk sakprosa og skjønnlitteratur til norsk og for oversettelse av norsk litteratur for salg i utlandet (Halvorsen et al., 2020; Wichne, under arbeid). Kulturrådet og NORLA administrerer statlige ordninger som har stor innvirkning på hva som blir tilgjengelig for lesere i inn- og utland. Diskusjonen om mangel på oversettelse av skjønnlitteratur fra ikke-europeiske språk og den påfølgende endring i Kulturrådets støtteordning er et eksempel på engasjement på dette feltet.
Vi vet også at norsk og/eller europeisk lovgivning krever oversettelse av visse typer produktinformasjon, for eksempel, eller økonomiske rapporter (f.eks. årsrapporter, o.l.). Men vi vet lite om hvem det er som får oppdragene og hvem det er som gjør jobbene. I Norge, i motsetning til mange europeiske land, er det ingen bransjeforening som kan samle kunnskap om næringen her. Norge står ikke på listen over medlemsland i European Language Industry Association (elia-association.org). Statistikker over markedsaktivitet er vanskelig å finne.
Vi vet lite om hvordan det offentlige treffer beslutninger om oversettelse (eller ikke oversettelse) av norske dokumenter til minoritetsspråk eller til engelsk for utenlandske lesere, eller hvordan forlag eller skoleverket ordner oversettelse av, f.eks. lærebøker til ulike deler av utdanningssystemet. Hvorvidt bedrifter, organisasjoner, eller offentlige aktører velger å ha flerspråklige nettsider eller annen dokumentasjon er et viktig element i kommunikasjonsstrategien til disse. Om og hvordan oversettelse skjer i disse områdene er et grått felt på kartet.
Utvikling av oversettelsesforskningen i Norge – det kritiske blikket
Det er dypt ironisk at så mye kommunikasjon foregår i Norge på grunnlag av prosesser som allmennheten vet så lite om. Enda mer paradoksalt er det at en får inntrykk av at maskinoversettelse og andre teknologiske løsninger tas ukritisk i bruk uten en dyp forståelse av hverken hvordan teknologien fungerer eller hvor pålitelige oversettelsene er. Den åpenbare kvalitetsøkningen i fritt tilgjengelige systemer fører til økt bruk, samtidig som konsekvensene av denne bruken er lite forstått. Og selv med store teknologiske fremskritt, og mange gode brukseksempler, vil etiske beslutninger om bruk av oversettelsesteknologi måtte hvile på kunnskap om oversettelse, språk, mening og teknologi, og om kritisk tenkning om kostnadene og gevinstene av å ta teknologien i bruk i ulike situasjoner og til ulike kommunikasjonsbehov. En opplyst allmennhet trengs til denne typen debatt også.
Innledningsvis ble den nye Språkloven nevnt. Samtidig som den ble innført 1. januar 2022, fikk Norge også sin første tolkelov. Denne loven stiller bestemte krav om offentlige organers bruk av tolk og vil bli en bærebjelke i å sikre kommunikasjonsrettighetene til mange innbyggere i Norge. Endringer i universitets- og høyskoleloven ble også innført i 2022, og der står det at: «Universiteter og høyskoler har ansvar for vedlikehold og videreutvikling av norsk fagspråk». (Universitets- og høyskoleloven, 2022, § 1-7, første ledd). I debatten om utvikling av norsk fagspråk, blir det ofte fremhevet at akademiske fagspråk utvikles i all hovedsak på engelsk, og at engelsk fortrenger norsk i forskning (publisering) og undervisning. Det er opplagt at om fagspråket finnes på engelsk og skal utvikles på norsk, vil det være naturlig å ty til kompetanse i fagspråk, terminologi og oversettelse for å nå dette målet. De tre nye lovene på hvert sitt område tar sikte på å sikre språkrettighetene for ulike grupper i Norge. Det er slående at oversettelse ikke nevnes i diskusjoner av implementeringen av disse lovene, når kompetanse i å produsere og evaluere oversatt tekst blir et viktig virkemiddel. Forholdet mellom oversettelse og språkpolitikk er tematisert i oversettelsesforskning og er spissformulert slik av to oversettelsesforskere: «ingen språkpolitikk uten en oversettelsespolitikk» (Meylaerts og González, 2018, s. 196).
Et sterkt ønske om og tro på et offentlig forum for debatt og meningsutveksling om oversettelse i Norge ligger bak etablering av denne bloggen. I tillegg til forskningsformidling, ser vi frem til innlegg fra bedrifter, oversettere, brukere, og andre med viktige perspektiver på oversettelse i Norge i dag. Vi ser frem til denne debatten!
På vegne av Agder Forum for Oversettelsesvitenskap
Sandra Louise Halverson er professor i oversettelse og fagspråklig kommunikasjon ved Universitetet i Agder, der hun er studieprogramleder for Norges eneste gradsgivende oversetterutdanning. Hun er leder for Agder forum for oversettelsesvitenskap og styreleder for den nasjonale Forening for oversettelses- og tolkeforskning. Hun er selv statsautorisert translatør mellom engelsk og norsk.
* Many thanks to Chiara Gebbia, Luis Pérez-González, and Jean Nitzke for valuable input to this post.
Referanser
Beckmann, Morten. (2019). Jesus i oversettelse. Kristologiske tekster i Bibelselskapets oversettelser 1959-2011. Oslo: Cappelen Damm Akademisk Forlag.
https://bibel.no/nyheter/om-%C3%A5-oversette-bibeltekster-slave-eller-tjener
https://bibel.no/nyheter/hvorfor-vi-endrer-bibelen
Enstad, Nils-Petter: Lars Korvald i Norsk biografisk leksikon på snl.no. Hentet 15. februar 2023 fra http://nbl.snl.no/Lars_Korvald
Halvorsen, Lars J., Annemari Neple og Paul Bjerke. (2020). Logikker i strid Kulturrådets virkemidler på litteraturfeltet. Bergen: Fagbokforlaget.
Meylaerts, Reine og Gabriel González Nuñez. (2018). No language policy without translation policy. A comparison of Flanders and Wales. Language Problems and Language Planning 42(2), 196-219.
Språklova. (2022). Lov om språk (LOV-2022-12-20-115). Hentet fra https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2021-05-21-42.
Språkrådet. (2022). Kort om Språklova. Regler for statsorgan.
The Guardian, 6 June 2017. Trump in translation: president’s mangled language stumps interpreters. Tilgjengelig på: https://www.theguardian.com/us-news/2017/jun/06/trump-translation-interpreters
Tolkeloven. (2022). Lov om offentlige organers ansvar for bruk av tolk mv. (LOV_2022-06-10-39). Hentet fra https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2021-06-11-79?q=Tolkeloven.
Universitets og høyskoleloven. (2022). Lov om universiteter og høyskoler (LOV-2022-06-17-68). Hentet fra https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2005-04-01-15?q=Universitetsloven.
Wichne, Erlend. (Under arbeid). Det norske gjendiktings begrepet 1872 – 2012. PhD-avhandling. UiA.
Leave a Reply